Vehuskjerringa

Dag 1:
Etter å ha overnatta hos Beate (BEKA21) fra fredagen, blei da ein tidlig start på lørdag mot Åmot. Vel halv 12 var vi i gang med første etappe, da på sykkel. Halvveis på skogsveien møte vi eit jaktlag,  blei litt bekymra for at dette skulle stikke kjepper i hjula. Men dei var heldigvis ferdige på den sida av dalen, så vi sykla lykkelig videre 🙂
Tre bokser seinare kunne vi parkere syklane for dagen og ta resten av etappen til fots.  Vi hadde nydelig høstvær der vi boltra oss fram i myr og skråninger.  Må vel innrømma at sjøl med god sporlogg valgte vi nok eit par ganger feil vei, men boks etter boks dukket raskt opp. Og plutselig var vi tilbake til sivilisasjonen igjen. Da var det deilig med en god varm lynch mens Lasse diska opp middag te oss.

image

Dag 2:
I dag var sjølve hovedturen opp til Vehuskjerringa. Vi såg alt når vi stod opp at det var tåke på toppen, men vi satsa på at det ville klarne opp til vi kom opp 🙂
Første delen begynte med behagelig bortover, nesten uten stigning. Men så snart stigningen begynte for fullt, begynte også vinden og tåka. Vi innsåg derfor tidlig at utsikt på toppen kunne vi sjå langt etter. Å snu var aldri eir alternativ så oppover blåste vi oss sakte, men sikkert. Det var ikke alle plassene det var like lett å holde ballansen i vinden, men vi tok en boks av gangen. Og endelig var vi komt helt til tops. Turboka og cachen ble behørlig logget, og bilder blei tatt ut i tåkeheimen.  Heldigvis hadde vi sporloggen til Gorgon Vaktmester (Stein) inne, for vi var plutselig på ville veier. Vi hadde funnet en super sti nedover, og oppdaget først etter en stund at den serdeles ikkje gjekk mot neste cache. Noen raske høydemeter blei forsert, og vi var tilbake på rett rute igjen. Nå var tåka så tjukk at vi fulgte sporloggen slavisk, og her tenkte eg at eg godt kan forstå at folk går seg vill i tåka, for da var meir enn ein gang at eg var klar for å gå ein anna vei enn GPSen. Men til slutt var vi endelig komt oss under tåka og ikke lenge etterpå kom vi til steder vi huska igjen fra dagen i forveien.  Gleden var likevel stor når vi kom fram til syklane, og viste at dusj og middag var innen rekkevidde 🙂

image

Dag 3:
Tidligere finnere hadde betegna siste dagen som desserten, siden vi nå kun hadde igjen splitten (Hovdestølnuten) og vinkearmen til Vehuskjerringa. Og dei hadde faktisk rett. Vi vakna til stedvis blå himmel, og hadde en kjempefin tur opp til Hovdestølnuten (sjøl om vi fikk litt regn på oss). Etter et raskt bytte på hytta var vi endelig klar for å knekke siste resten på kjerringa. Først på sykkel innover grusvei, så dei tre siste boksene i nydelig høstvær og myrete underlag. Siste boksen blei avslutta med eit høgt hyl, før vi kunne begynna på turen tilbake til syklane og bare renna ned igjen til bilen.
Godt fornøyd med både turen og alle boksane som dukka som perler på ei kjerringsnor 🙂

image

Det var rett og slett tre kjempekoslige, våte, slitsomme og hærlige dagar i godt selskap.
Kunne eg tatt turen ein gang til? Akkurat no er svaret nei, men aldri godt å vite kva eg hadde svart om ei veka eller to. Nokre ganger er det greit med ein kropp som har dårlig hukommelse 🙂

image

Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.